Nå vet ikke jeg hvordan jeg blir når Markus blir stor, men jeg vet hvordan jeg ikke vil bli. Jeg ser foreldre som syr puter/kuddar under armene på barnene sine og fikser alt for dem. Barna behöver ikke ta ansvar og lärer seg dermed heller ikke og ta ansvar. Mange tror nok at de er snille og hjelper barna sine, men jeg tror de bare gjör det verre for dem. Hva skjer/händer den dagene foreldrene ikke er der lenger? Hva skjer/händer når noen må begynne og läre seg og ta ansvar for seg selv når man er godt voksen? Hva skjer/händer når de får egne barn? Jeg forstår når at man kan gjöre litt eksta for barnet sitt når de har en diagnose eller noe, men man må alikevel la barne bli vokse og ta sitt eget ansvar.
Jeg har veldig snille foreldre som stiller opp for meg og hjelper meg når jeg behöver hjelp. Det er jeg veldig takknemmlig for. Men de lar meg leve mitt eget liv og gjöre mine egne feil. De blander seg i livet mitt, men ikke mer enn foreldre skal gjöre når de har voksne barn.
Som dere skjönner, ser jeg litt og annet på jobben. Måtte få ut litt frustrasjon ;)
Inga kommentarer:
Skicka en kommentar