Høstdepresjon

Jeg har siden jeg var liten vært plaget av høstdepresjoner. Hvert år har jeg gått i dvale som mamma kaller det. Aller helst vil jeg ligge i sengen på rommet mitt å se på tv og ikke tenke i det hele tatt. I det siste har den kjedelige depresjonen kommet tilbake. Veldig tidlig, må jeg si, men det kan være noe med den dårlige sommeren vi har hatt. Det er jo ikke en i nærheten av så mørkt ute som det kommer til å blir. Jeg er super sliten, trøtt, kjenner meg veldig ensom, vil ikke gjøre noenting, orker ingenting. Nå har jeg barn, mann og jobb så jeg kan ikke ligge i sengen på rommet mitt, men jeg føler ikke at jeg er tilstede i det jeg gjør. Jeg føler meg som verdens dårligste mamma, jeg har ikke ork til å underholde han og leke med han. I de siste dagene har det vært super vær og jeg burde ha vært ute og gjort masse sammen med min elskede sønn. Men jeg kommer meg ikke ut..
På mandag hadde jeg verdens vondeste følelse/känsla i magen, jeg visste at nå kommer det til å skje noe forferdelig. I dag kom nyheten.. Det har vært såååå mye de siden april, dårlig nyhet på dårlig nyhet på dårlig nyhet. Hvor mye mer klarer vi egentlig?  
Både jeg og Kristian savner Karlstad nå. Jeg savner virkelig vennene mine som jeg hadde der. Selv om faktisk nesten aldri var med dem siste tiden jeg bodde i Karlstad. Alikevel er livet i Hamar mindre sosialt og jeg kjenner meg som sagt ganske ensom her. Oppe i alt dette trives jeg ikke på jobben eller. Men det hører vel med at jeg ikke har det bra ellers, tenker jeg.

Jeg vet jeg er veldig personlig nå, men det å ha høstdepresjon er ikke noe å skjule. Det er ikke noe jeg kan noe med. Denne bloggen er jo også noe jeg skriver for at jeg vil kunne gå tilbake å lese og se hvordan jeg har hatt det..

Hva var livet uten denne herlige gutten??