Prøverør

I over 1 år har jeg og Kristian forsøkt å få en lillebror eller lillesøster til Markus. Hver mnd kommer nedturen når mensen kommer. Rundt meg har så klart "alle" blitt gravide og det føles som om vi er de eneste som sliter.. Vi har vært på Volvat og sjekket at alt er i orden med oss begge, jeg har fått tabletter som skal gjøre meg "mer fruktbar", men ingenting hjelper. Hver mnd når menssmertene kommer har jeg kjent en sorg inne i meg. Heldigvis går det fort over og jeg tenker positivt på neste mnd. Allikevel har jeg den ene kvelden hvor alt kjennes tomt og jeg føler meg veldig ensom. Jeg vet at vi er verdens helligste som har Markus og jeg vet at vi er to om det. Allikevel er det jeg som går igjennom alle følelsene og som kjenner alt på kroppen. Kristian tenker mer at det skjer når det skjer. Sånn tenkte jeg i begynnelsen også.. Nå har det kommet så langt at vi skal ta prøverør. I går snakket jeg med legen min på Volvat. Han har nå sendt inn en søknad for prøverør for oss. Vi får håpe det ikke er så lang ventetid. Vi vil veldig gjerne ha et barn til, men dette er et prosjekt som kommer til å være veldig slitsomt for kroppen og sjelen, og det kommer til å koste utrolig mye penger! Vi snakker flere titusen. Vi er jo ikke akkurat de som sitter med mest penger, men hva er prisen på et barn? Hva er vi villige til å betale for å kjenne den kjærligheten vi har til Markus til et lite barn til? Svare er: alt i verden! 

 Jeg velger å være åpen om dette. For det første har jeg ikke lagt skjul på til noen av vi har forsøkt lenge å få et barn til og for det andre er det ikke noe jeg har tenkt til å holde hemmlig. Jeg har tusenvis av tanker i hodet angående dette og det hjelper faktisk å skrive om det, om så bare i den stunden jeg faktisk sitter å skriver...