Hva er det med denna samvittigheten?

Noen ganger er det ikke lett å være mamma. Det er ikke lett og vite hvordan man skal takle ulike situasjoner og hva som er rett og galt. Jeg anser ikke meg selv som en spesielt streng mamma, det er kanskje fordi Markus er såpass snill. Jeg synes det er viktig at han skal undersøke ting og utforske det som er rundt seg. Siden Markus er såpass sjenert, slipper jeg han lett avgårde på hockeykamp om han vil gå en tur til noen  venner. Jeg kan så klart se han hele veien, men for han er det en stor ting og kunne gå for seg selv. I pausene på kampene liker han å stå med de andre barna og vente på spillerne. Et par ganger har jeg sakt fra at jeg går en rund, så står han igjen alene med de andre. Siden  vi er så mye på kamp, vet jeg at han ikke engsters seg der og at en runde for meg kanskje tar ti minutter. Jeg vet at andre  mødre  aldri slipper barne sine ut av syne og hadde aldri gjort som meg. Hadde Markus vært et barn som stakk av, eller hvis jeg trodde han skulle komme og lete etter meg hadde jeg aldri gjort det, men han har aldri stukket av eller gjort noe som gjør at jeg burde uroe meg. I går sto jeg i dusjen da han kom inn og sa fra at han ble med Emilie, nabo jenta, hjem. Jeg har aldri sagt tydlig fra at han må si hvor han går, han har bare skjønt at han skal gjøre det.
I dag hadde jeg en liten kamp her hjemme som jeg ikke visste hvordan jeg  skulle løse. Jeg lagde pasta til middag med skinke og bacon. Jeg vet at Markus liker alt dette, men han nektet å spise. Jeg vet også at han er sulten, men sønnen min beordret meg på kjøkkenet for å lage pølser til han. Jeg gav beskjed om at han ikke fikk noe annet før han smakte på maten, noe han nektet å gjøre. Det gikk en time med krangling og diskusjoner og det endte med at jeg la Markus uten at han fikk mat. Jeg hadde lagt han to ganger tidligere hvor han sa han skulle spise og han fikk gå opp igjen, men nå fikk han ikke flere sjanser. Han var veldig trøtt siden vi var oppe sent i går og la seg mer eller mindre frivillig. Problemet er at jeg vet at han var sulten. Jeg får så klart vondt av han, men har jeg sagt han må smake på maten, må jeg bare stå på mitt. Jeg tvinger han aldri til å spise opp og han spiser aldri mer enn hva han vil selv, men jeg synes at maten skal smakes på. Jeg kan jo ikke si at jeg vant denne kampen, men jeg tapte den heller ikke, men alikevel er det jeg som sitter igjen og har det vondt, Markus sover godt han. Den derre samvittigheten er alltid der!

Den bloggen her er ikke  bare fordi familie og venner skal få lese den, men jeg vil kunne gå tilbake og lese når Markus blir stor. Derfor er kanskje ikke alle innleggene like interessante for andre.

I går var vi samlet en hel gjeng hjemme hos Johnsen for å se på hockey: