Snart fremme

Nå går vi ned for landing. Markus har oppfører seg helt eksepsjonelt på flyet,  ikke klaget noen ting. Vi har sittet alene med en ukjent mann siden av oss, Markus har sittet på plassen sin i 3 timer og 45 minutter. Ingen problemer å reise med denne herlige gutten. 

Espania

Da drar vi!!

Sommeravslutning

Her om dagen var det sommeravslutning i barnehagen til Markus. Vi grillet, hadde loddtrekning, hadde tautrekking og barna sang. Markus ble veldig lei seg da vi kom for han trodde de hadde stått på båten og sunget allerede. Her er det virkelig blitt forandringer. Da barna endelig sto der og sang om en gris den sangen slutter med "fysameg formen gris du er" da pekte Markus på meg og sa "Mamma, du et en gris". Senere sang dem om de fem grisene. Den begynner sånn "Den første lille grisen, fikk lov å gå på isen. Den andre lille grisen "osv. Hver gang de sang "lille grisen" lagde Markus skikkelig grynte lyd med nesen og hørtes ut som en gris. Det var så utrolig morsomt. Er kanskje ikke ikke like morsomt å lese om det, men mange foreldre har kommet i ettertid  å sagt at Markus var veldig morsom. Jeg har en film jeg tenkte jeg skulle legge opp, men det går ikke. 

Uansett, det var en veldig koselig ettermiddag. Linda, Pål, Julie og Martin representerte familien, veldig hyggelig. 

Hunderfossen

På onsdag var vi på Hunderfossen. Siden vi har sesongkort må vi prøve å dra dit så mye som mulig. Først var Markus redd og ville ikke kjøre noenting. Han var redd for at andre skulle se på han og at han skulle gjøre bort seg. Det gikk over da han fant radiobilene. Vi kjørte noen runder der, først Kristian og Markus sammen, så kjørte vi alle hver vår bil. Etter det kjørt Markus alt han kunne. Desverre stengte det tidlig så det ble en ganske kort dag denne gangen. Markus snakket allerde om hva han skal kjøre når vi skal tilbake etter Spania. 

Her har vi forresten full nedtelling til reisen, Markus vet godt at nå er det bare to dager igjen! Vi gleder oss. 

Livet er urettferdig

De fikk ikke gjort noe mer i dag enn se fikk sist. Jeg kan ikke få flere barn!

Dagen i dag begynte med at jeg måtte vente 5 timer før jeg fikk hystroskopi. Jeg var faktisk ikke nervøs i det hele tatt, men det var kjedelig å vente. Da jeg kom inn til operasjonsalen fikk jeg først en bedøvelse som gikk rett til hodet før jeg fikk narkose. Jeg hadde ingen problemer med oppvåkningen etter narkosen og jeg var i bra form. Jeg var derimot veldig urolig for svaret. I 1 time lå jeg med krysset fingre før en lege kom. Jeg kunne se på hele ansiktet hennes at dette ikke hadde gått bra. Livmoren min er fult med sammenvoksninger og de kommer ikke igjennom en gang. Jeg kan prøve en hormonkur som gjør at slimhinnene mine utvider seg, men hun sa selv av det var som å klamre seg til et halmstrå. Med andre ord, ingen flere babyer på meg. Jeg ble ubeskrivelig lei meg, og er det fortsatt. De hadde visst tatt i så de trodde de fikk hull på livmoren min (det gror visst), så de ville ha meg der til i morgen. Jeg nektet! Legen sa det var på eget ansvar, men at jeg kunne dra hjem. Da jeg ble trillet inn på rommet mitt sa Sykepleieren at jeg skulle bli til i morgen fordi de var redd for blødninger. Jeg fortalte henne tydelig at jeg skal hjem. Til slutt snakket hun med legen igjen og sa jeg kunne dra, men presiserte at det virkelig var på eget ansvar. 

Nå er jeg hjemme om 10 minutter. Ville virkelig ikke være lenger på sykehuset enn jeg måtte. Orker ikke å ligge der, vil videre, begynne sorgprosessen.. 

Jeg har det fryktelig vondt psykisk og synes at livet er jævlig urettferdig. Tankene mine går så klart til de som ikke kan få barn eller de som mister barna sine, men min fullesympati og støtte må de nok vente på, akkurat nå er jeg egoistisk og setter meg selv i fokus!

Jeg synes så ufattelig synd på Markus også. Han snakker daglig om når han skal bli storebror. Jeg synes veldig synd på han som skal vokse opp uten søsken, tenk så mye glede jeg har i søstra mi. Tenk når jeg og Kristian blir gamle og han er helt alene og ansvaret, tenkt når vi dør og han sitter igjen alene. Jeg vet det er mange som vokser opp som alenebarn og som klarer seg fint, men jeg tror også at de fleste kjenner en savn etter søsken.. 

Vi lever!

Her har det vært lite oppdateringer, men alt er bra. Det er bare jeg som glemmer å skrive. I de siste ukene har vi vært i sommermodus. Vi har vært hos venner og grillet, sett på fotballturnering, vært på stranden, spist is, solet oss (meg), vært ute og lekt, hatt vannkrig, Julie og Martin har sovet over og med andre ord: hatt noen herlige dager :) 

Nå er jeg i Trondeim og ventet på en ny runde med hystroskopi. Denne gangen skal jeg i narkose eller få sterkere bedøvelse. 

Noen bilder fra den siste tiden: