Livet er urettferdig

De fikk ikke gjort noe mer i dag enn se fikk sist. Jeg kan ikke få flere barn!

Dagen i dag begynte med at jeg måtte vente 5 timer før jeg fikk hystroskopi. Jeg var faktisk ikke nervøs i det hele tatt, men det var kjedelig å vente. Da jeg kom inn til operasjonsalen fikk jeg først en bedøvelse som gikk rett til hodet før jeg fikk narkose. Jeg hadde ingen problemer med oppvåkningen etter narkosen og jeg var i bra form. Jeg var derimot veldig urolig for svaret. I 1 time lå jeg med krysset fingre før en lege kom. Jeg kunne se på hele ansiktet hennes at dette ikke hadde gått bra. Livmoren min er fult med sammenvoksninger og de kommer ikke igjennom en gang. Jeg kan prøve en hormonkur som gjør at slimhinnene mine utvider seg, men hun sa selv av det var som å klamre seg til et halmstrå. Med andre ord, ingen flere babyer på meg. Jeg ble ubeskrivelig lei meg, og er det fortsatt. De hadde visst tatt i så de trodde de fikk hull på livmoren min (det gror visst), så de ville ha meg der til i morgen. Jeg nektet! Legen sa det var på eget ansvar, men at jeg kunne dra hjem. Da jeg ble trillet inn på rommet mitt sa Sykepleieren at jeg skulle bli til i morgen fordi de var redd for blødninger. Jeg fortalte henne tydelig at jeg skal hjem. Til slutt snakket hun med legen igjen og sa jeg kunne dra, men presiserte at det virkelig var på eget ansvar. 

Nå er jeg hjemme om 10 minutter. Ville virkelig ikke være lenger på sykehuset enn jeg måtte. Orker ikke å ligge der, vil videre, begynne sorgprosessen.. 

Jeg har det fryktelig vondt psykisk og synes at livet er jævlig urettferdig. Tankene mine går så klart til de som ikke kan få barn eller de som mister barna sine, men min fullesympati og støtte må de nok vente på, akkurat nå er jeg egoistisk og setter meg selv i fokus!

Jeg synes så ufattelig synd på Markus også. Han snakker daglig om når han skal bli storebror. Jeg synes veldig synd på han som skal vokse opp uten søsken, tenk så mye glede jeg har i søstra mi. Tenk når jeg og Kristian blir gamle og han er helt alene og ansvaret, tenkt når vi dør og han sitter igjen alene. Jeg vet det er mange som vokser opp som alenebarn og som klarer seg fint, men jeg tror også at de fleste kjenner en savn etter søsken..