Tanker

Det har gått noen uker siden jeg fikk beskjed om at det ikke blir flere barn på oss. Jeg har fortsatt en stor sorg inne i meg og tenker veldig mye på det. Jeg har lengtet etter et barn til nesten siden jeg fikk Markus. Jeg elsket å væte gravid, jeg elsket å ha en baby og jeg elsker å være mamma til Markus. Jeg vil så gjerne oppleve dette en gang til, jeg føler meg virkelig ikke ferdig med å ha små barn. 

Veldig mange sier til meg at jeg heldigvis har Markus. Jeg forstår helt hva de mener med det, men det de kanskje ikke forstår er at jeg elsker at jeg har Markus, men ønske mitt om et barn til er like sterk som for de som ikke har barn. Forstå meg rett: jeg vet det er verre og ikke få barn i det hele tatt, men min sorg er veldig stor selv om jeg har Markus for jeg vil også ha et barn selv om det er nr. to.

Jeg vet at det blir bedre med tiden, men akkurat nå er det i tankene mine så og si hele tiden. Jeg går ikke rundt å gråtet og depper, men stikke i hjertet og tankene er der hele tiden. Livet må gå videre og det gjør det, vi lever som før og er glad for det vi har, men jeg klarer ikke helt å forstå at jeg faktisk er infertil. Det er veldig rart å vite at kroppen min ikke fungerer som den skal. Det vi kvinner er skapt til å gjøre, kan ikke min kropp og det er ikke noe jeg kan gjøre med det. Det dukker stadig opp problemer i livet som vi kan løse, men dette er noe jeg ikke kan gjøre noe med. Jeg må bare sitte på sidelinjen og se på det tragiske utfallet. 

Det er flere som har spurt om vi vil adoptere eller ha et forsterbarn. Det er ikke aktuelt for oss, vi vil ha et eget barn.  

Jeg er så takknemlig for at jeg har gode venninner som virkelig støttet meg og kontaktet meg daglig for å høre hvordan det gikk og viste at de var der for meg. Dere er gull verdt!