Hei hå som tiden går

Den uka her har vi hatt noe å gjøre hver dag. Det har vært middag hos mamma to dager, middag hos Lene en dag og Markus har vært på bursdag en dag. Vips så er helgen her. Dagene går fort på jobben også, sikkert fordi jeg trives skikkelig godt :)

Kristian er hjemme igjen før han drar og tar siste inspurt før han er ferdig. Jeg vet dette bare er begynnelsen, gleder meg ikke til han skal dra på jobb i utlandet. Har egentlig ikke forholdt meg til det enda, er vel ingen vits før han drar eller.. 

Kjekke gutter på brannstasjonen forrige helg: 

Spikeren i kista

I dag har jeg fått 100% bekreftet at kisten, med ønske om et barn til, kan begraves. Det er ingen som helt sjans for at jeg kan bli gravid igjen. 

Jeg har vært i Trondheim på ultralyd. Har gått på noen piller i det siste som skulle gjøre slimhinnene mine tykkere. Jeg har gått på seks tabletter daglig i 14 dager, en veldig sterk dose. Jeg fikk beskjed om dette forrige gang, men allerede da sa legen til meg at dette kun var et halmstrå. Da jeg fikk innkallingen i posten sto det også at det var så og si umulig for meg å få flere barn. 

Jeg har ikke hatt store forhåpninger, men det er jo som det er: det finnes alltid et lite håp så lenge man vet det finnes en minimal mulighet. Det var en tøff beskjed å få, men ikke overraskende. Jeg har jo visst om det noen måneder så heldigvis gikk det "fort over". 

Fikk ikke skrevet ferdig på torsdag..

I går valgte jeg å synes synd på meg selv. Jeg synes synd på meg selv for alt jeg har gått igjennom det siste året. Da jeg gikk til sykehuset synes jeg synd på jenta som gikk der for 7 mnd siden. Jenta som syntes det var kjedelig å tenke på alt hun skulle gå igjennom og som måtte være lenge borte fra familien, men som samtidig synes at alt var verdt det for innen et år skulle hun sitte igjen med et nydelig barn og søsken til Markus. Jenta som aldri klaget, men prøvde alltid å være positiv. Jenta som hadde forhåpninger hver gang hun gikk til sykehuset (i går var første gang jeg gikk dit uten å tenke at nå skal jeg få positive nyheter). Jeg tenkte på alle gangene jeg har gått til sykehuset og hatt det vondt, sittet i en gynekologstol med flere mennesker som tittet inn, overstimuleringen, innleggelsen på sykehuset, de psykiske smertene, forhåpningene, hormonene, ensomheten,  alt dette som jeg var villig til å gjøre for å få et barn, også er det en mann som for fire år siden var så hardhendt mot meg da han skrapte ut restene etter morkaka mi at han ødela alle sjansen for at jeg noen gang skulle få et barn til. Faen ta deg!!!! Jeg tror faktisk jeg hater deg litt akkurat nå. 

I dag har det vært en vanlig dag, er jo som sagt ikke nyheter jeg fikk i går... Når jeg sier det er en vanlig dag, så er en vanlig dag for meg at sorgen er over meg så og si hele tiden, jeg tenker på det nesten hvert minutt, men jeg er vant til tanken og holder på å lære meg å leve med den. Jeg synes ikke synd på meg selv, men jeg er fortsatt bitter på den personen som har påført meg så mye smerte, uten at han vet det selv en gang.. 

Litt lei, men det går

Dagene går unna, men jeg begynner å bli lei. Kristian har heldigvis vært borte snart seks av ni uker. Det er ganske ensomt å være alene og jeg er lei av å ikke kunne trene eller finne på noe på ettermiddagen. Siden jeg jobber 100% også har jeg ingen tid til meg selv. Jeg vet at det er mange alenemødre der ute som er alene hele tiden, men jeg bor med pappaen til barnet mitt og er egentlig ikke alene. Noe av det kjedeligste er å finne på og lage mat. Markus spiser ikke akkurat sånn kjempe mye så det kjennes mest som at jeg lager mat til meg selv. Jeg får heldigvis selskap de fem første minuttene jeg spiser da:) Selv om jeg er lei har vi det fint da. Har vår egen hverdag med rutiner. Markus er en engel, det må jeg si. For en utrolig snill gutt vi har. Det er så og si aldri noen diskusjoner og han hører for det meste etter. Det er klart han har sine dager han også, men hvem har ikke det. 

I morgen er det fredag, helg og kjæresten min kommer hjem. Forrige helg han var hjemme gikk det så fort, gjør nok det nå også. På fredagen var jeg ute med nye jobben, på lørdag var vi byen og på hockey, på søndag besøkte vi faren min på sykehuset og vips så var helgen over. 

Markus elsker at hockeyen har begynt igjen :

Gutten min vokser

I barnehagen sier de at Markus har vokst mye i sommeren. Han har ikke bare vokst på høyden, men han har blitt mer sikker på seg selv og ikke sjenert lenger. Det er veldig godt å høre. Jeg har vært utrolig fornøyd med barnehagen til Markus, han har aldri blitt presset til noe han ikke vil og han har aldri blitt fortalt at han må gjøre ditt eller datt. Hvis han ville sitte stille på sidelinjen fikk han lov til det, bestemte han seg for å bli med var det alltid plass til han. 

En dag før sommerferien ble jeg fortalt at Markus hadde sunget på "Øl, vin og cocla cola". Alle som traff Markus i sommer har nok hørt han synge den sangen, det ble en skikkelig sommerplage her i huset. Iallefall, selv om teksten ikke passer helt inn, valgte barnehagen å spille den for barna. Da hadde Markus tatt helt av, han hadde danset med alle de andre barna, stått i ringen med alle rundt seg og ledet dansen. De voksne i barnehagen syntes det var så morsomt at han endelig slapp seg løs så de spilte den flere ganger. 

Som mamma er det så godt å høre at han endelig har har sluppet taket og blitt mer selvsikker. Jeg har vært litt utrolig for at han ikke har følt seg sikker nok på seg selv til å være med de andre, han har alltid vært redd for å gjøre feil. Misforstå meg ikke, han har lekt masse med de andre barna og han har ledet leken, men han aldri ville stått i fokus og få oppmerksomheten på noe som er utenfor hans komfortsone. Nå har han visst blitt flinkere til å si fra til de andre hvis det er noe også. Mye av dette tror jeg kan komme av at Martin og Julie er verdens beste og tar han med seg på mye. Spesielt Martin er helt fantastisk mot Markus. Markus er med de store guttene og er "en av gjengen". Alle guttene blir kjempe glade når de treffer han og alle tar seg av han. Han er så heldig som får være med på alt, om det er hockey i garasjen eller ringe på å stikke av. Er ikke mange 4 år som er med på det, men det er da uskyldig morro. 

På mandag ville Markus være med Anders i barnehagen hjem. Så flott, at han tør det. Guttene storkoset seg og det hadde gått skikkelig bra. Veldig morsomt. Anders hadde spurt Markus om han også hadde storesøsken, og det hadde han: Julie og Martin. Det både gleder meg og gjør meg litt følsom.. 

Mamma'n til Anders sendte et bilde av de kule guttene: 

Torsdag

Tydeligvis har ikke forrige innlegg blitt lagret så jeg la det ut nå. Jeg skrev det for noen dager siden. 

Siden vi kom hjem har Kristian vært hjemme en helg. Han hadde bursdag på søndag. Da ble det kake og pakker. Planen var å servere frokost på sengen, men Kristian våknet så tidlig og orket ikke å vente. Derfor sto jeg og Markus opp mens han "sov" og fikset pakkene og en sjokoladeplate med flagg og lys på. Kristian var fornøyd han. 

Senere på dagen dro vi til Vallset. Markus hadde veldig lyst til å kjøre firhjuling. Bestefar lagde en liten løype på plenen som han kunne kjøre på. Da det var tomt for strøm kjørte de gressklipper sammen. 

På mandag begynte jeg som kontaktlærer på 1. trinn. Nå har jeg 100% jobb frem til midten på desember. Det er så utrolig morsomt å ha min egen klasse! Jeg trives supergodt på jobben nå, synd det bare er frem til desember. 

I morgen kommer Kristian hjem igjen. Han kommer hjem hver helg i september. 

Vi gleder oss til en helg sammen!

Spania

Vi hadde en fin tur til Spania denne gangen også. Vi fikk fem herlige dager på stranden og koste oss masse. Det var lite stress og masse avslapning. Markus blir bare tøffere og tøffere i vannet. Han leker i bølgene og bryr seg ikke mye om at han får mye vann i ansiktet. Selv synes jeg havet er veldig salt og liker ikke å få vannet i munnen. Tante var Markus sin bestevenn på turen. Han hadde det så morsomt sammen med henne, og hun var super go' og badet og lekte masse med han. Takk tante :)

Jeg hadde hyggelig selskap på flyet hjem: