Spikeren i kista

I dag har jeg fått 100% bekreftet at kisten, med ønske om et barn til, kan begraves. Det er ingen som helt sjans for at jeg kan bli gravid igjen. 

Jeg har vært i Trondheim på ultralyd. Har gått på noen piller i det siste som skulle gjøre slimhinnene mine tykkere. Jeg har gått på seks tabletter daglig i 14 dager, en veldig sterk dose. Jeg fikk beskjed om dette forrige gang, men allerede da sa legen til meg at dette kun var et halmstrå. Da jeg fikk innkallingen i posten sto det også at det var så og si umulig for meg å få flere barn. 

Jeg har ikke hatt store forhåpninger, men det er jo som det er: det finnes alltid et lite håp så lenge man vet det finnes en minimal mulighet. Det var en tøff beskjed å få, men ikke overraskende. Jeg har jo visst om det noen måneder så heldigvis gikk det "fort over". 

Fikk ikke skrevet ferdig på torsdag..

I går valgte jeg å synes synd på meg selv. Jeg synes synd på meg selv for alt jeg har gått igjennom det siste året. Da jeg gikk til sykehuset synes jeg synd på jenta som gikk der for 7 mnd siden. Jenta som syntes det var kjedelig å tenke på alt hun skulle gå igjennom og som måtte være lenge borte fra familien, men som samtidig synes at alt var verdt det for innen et år skulle hun sitte igjen med et nydelig barn og søsken til Markus. Jenta som aldri klaget, men prøvde alltid å være positiv. Jenta som hadde forhåpninger hver gang hun gikk til sykehuset (i går var første gang jeg gikk dit uten å tenke at nå skal jeg få positive nyheter). Jeg tenkte på alle gangene jeg har gått til sykehuset og hatt det vondt, sittet i en gynekologstol med flere mennesker som tittet inn, overstimuleringen, innleggelsen på sykehuset, de psykiske smertene, forhåpningene, hormonene, ensomheten,  alt dette som jeg var villig til å gjøre for å få et barn, også er det en mann som for fire år siden var så hardhendt mot meg da han skrapte ut restene etter morkaka mi at han ødela alle sjansen for at jeg noen gang skulle få et barn til. Faen ta deg!!!! Jeg tror faktisk jeg hater deg litt akkurat nå. 

I dag har det vært en vanlig dag, er jo som sagt ikke nyheter jeg fikk i går... Når jeg sier det er en vanlig dag, så er en vanlig dag for meg at sorgen er over meg så og si hele tiden, jeg tenker på det nesten hvert minutt, men jeg er vant til tanken og holder på å lære meg å leve med den. Jeg synes ikke synd på meg selv, men jeg er fortsatt bitter på den personen som har påført meg så mye smerte, uten at han vet det selv en gang..